Helvetesuka – the story

Don´t plan, be prepared!

Etter seks måneder med planlegging startet jeg og tre andre gutter med en multisport-event som skulle sette den fysiske og mentale kapasiteten på ekstrem prøve. Det handlet nemlig om en blanding av flere av de mest krevende konkurransene i Norge, etter hverandre. Opplegget skulle inneha fem forskjellige grener og vare i totalt 5 døgn. Det skulle vise seg å bli tøft.

En reise gjennom Norge for egen maskin

Luften lå varm over Mjøsa og skapte en eventyrlig atmosfære. Tåken la seg som et teppe over det som skulle vise seg å være en meget kald vannoverflate. Vi fikk på oss ullundertøy, meget bra Erox triathlondrakter, doble hetter og et dobbelt lag med sokker. Deretter gjorde vi oss klare for å skjære igjennom sjøen. Dette holdt dessverre bare til 150 meter svømming før kulden tok tak om kroppen og ristet oss opp av vannet. Dette var vi forberedt på at kunne skje og gikk derfor til plan B.

Vi kjørte til Rondane, pakket på oss Craft-klærne, og klargjorde for løp av 10 2000 meter topper. Etter en laber start i Lillehammer og mye prøving frem og tilbake var det allerede morgen og gruppen hadde derfor vært våken i 24 timer.

I Rondane var det 30 meter sikt, vind og yr i luften. Dette var også tilfelle i 13 av de 26 timene vi beveget oss rundt i fjellheimen. Det gjorde orienteringen vanskelig, samt fjellet meget glatt noe som krevde sin klyving og klatring for å komme rundt. Etter gode 7,5 mil og 4500 høydemeter i buldrestein og skifer ble derfor 7 av 10 fjell besteget, og en lengre distanse en planlagt var derfor tilbakelagt.

Vel fremme tilbake til bilen viste det seg at en av deltakerne hadde fått kompresjonsskader, bløende sår og hovne bein uten i stand til å bevege seg noe særlig. Det var derfor tre gutter igjen som skulle prøve å nå sitt mål. Vi visste at dette burde være mulig da vi har gjennomført tre slike eventer tidligere som har vært minst like harde og samtidig lengre enn denne. Disse har innebært 40 timer rulleski, 50 timer kajakk, 33 timer løp, Norseman, 24 timer terrengsykkel og opptil 11 timer svømming, alt gjennomført sammenhengende. Det skulle vise seg annerledes.

Syklingen startet bra og tempoet var høyt. Solen tittet frem, vinden var forholdsvis svak, og noen regnskyer tittet innom. Over fjellet ble det derimot mye kjøligere, men vindtøy og den ekstremt bra sykkelbekledningen fra Craft gjorde sitt nytte. Når vi derimot nærmet oss slutten av syklingen og det var kun rundt 10 mil igjen meldte skadene seg akutt hos en annen deltaker. Derfor ble det etbeinssyklingen opp bakkene, men det var dessverre ikke mulig for han å fortsette syklingen. Da var vi to igjen og etter 2 til 3 mil satte skadene en stopper også for sistemann.

Dette var det 4. opplegget jeg arrangerte og underveis i disse oppleggene har det vært minimalt med skader. Heldigvis har jeg klart meg uten noen form for skader på alle disse oppleggene og dette kom derfor overraskende på oss. Siden målet var å gjennomføre dette som et lag valgte vi derfor å dra videre for å starte på rulleskietappen.

3 stk stod til start i Folldal klare for å gå på rulleski til Røros. Det var natt så hodelyktene og refleksvestene var på. Piggene ble satt på Lekistavene og noen behagelige Uvex briller og hjelmer ble godt plassert. Piggene og stavene viste seg samtidig å fungere ekstremt bra og det ble ikke et eneste glipptak på rulleskidistansen. Ploging var et uaktuelt tema for to av deltakerne. Han ene fordi det skulle gå raskt, og han andre på grunn av intense smerter i kneet. Det skulle også vise seg å sette en stopper for han rulleskigåing. Derfor var vi to stk som skulle gjennomføre resten av distansen, men en mil før slutt var det igjen nok for sistemann. Dermed bestemte vi oss for å sette kursen mot Femund og kajakkpadlingen. Her var vi blitt advart på forhånd om hvor raskt været forandrer seg og det var samtidig meldt uvær. Etter en god tid med klargjøring, da følgepersonen ikke var med oss noe mer, satt vi klare i båtene fra Aquamar og milslukern. Disse gled fantastisk gjennom vannet ned mot åpent farvann, men vi så tydelig at uværet var på vei inn. Av erfaringer fra tidligere da vi ble værfast i en nødbu i Nordland og til slutt måtte padle tilbake og gå på rulleski 10 mil rundt vannet, bestemte vi oss får å snu før. Dette viste seg og være en meget god avgjørelse da himmelen plutselig åpnet seg, et par timer etter at vi var returnert.

Nå stod valget om hvor vi skulle svømme og et godt forslag var Tunevannet i Sarpsborg. Siden følgepersonen ikke var med oss og vi hadde kun hatt litt over 6 timer søvn på 5 døgn var det uaktuelt å kjøre en slik distanse. Planen var derfor å gjøre dette dagen etter selv om det gav flere timer søvn enn bestemt på forhånd. Til slutt ble det derimot skader som satte en stopper og turen var dessverre avsluttet for denne gang.

Hvorfor gikk ting så galt?

Etter å ha pratet med flere i ettertid og da folk som leser og hører om dette utenfra har jeg fått spørsmålet om hvorfor dette gikk så galt?

Målet for neste år er internasjonale konkurranser og det var derfor viktig for meg å få testet gruppen sammen, samtidig som jeg jobbet ekstremt mye med sponsorat, administrasjon rundt opplegget og planlegging i forhold til mat/drikke og treningsforberedelser i forkant. De tidligere årene har jeg jobbet mye mindre med dette noe som har påvirket selve

serviceteamet underveis og krevd et til dels større budsjett fra vår side. Her har jeg derimot brukt mye mer tid på selve opplegget og derfor har dette gått stort sett knirkefritt og alle de tidligere eventene har blitt gjennomført til detalj.

http://humanpt.blogspot.com/2011/02/hva-er-det-jeg-egentlig-driver-med.html

http://humanpt.blogspot.com/2011/02/et-lite-stykke-norge.html

Denne gangen tar jeg selvkritikk for at opplegget fikk mindre fokus, mens jobben rundt ble viktigere. Vi har hatt erfaring fra følgepersoner som har måttet dra underveis, eller ikke har stilt opp i hele tatt og forsuret miljøet i laget. Dette ville jeg ikke skulle skje denne gangen, noe vi også unngikk. Allikevel ble eventen kortet ned, men uforutsette faktorer som vær og skader kan man dessverre aldri forutse og med slike lange distanser kan disse virkelig sette en brems for et slikt opplegg. Uansett er all erfaring god erfaring, og en blanding av planleggingen fra tidligere eventer sammen med denne kan gi et meget godt resultat ved senere anledninger. Nå gjelder det å planlegge en konkurranse der mange kan delta og som blir vesentlig kortere. Samtidig skal et lag klargjøres for konkurranser neste år.

Hva spiser og drikker man på et slikt opplegg?

Vanligvis når man trener er øktene på en varighet som gjør det naturlig å få i seg nok mat, nok væske og søvn, og tid til å få nok overskudd. På en slik utfordring blir derfor dette tatt veldig seriøst og man spiste ved behov og drakk konstant. Maten var ofte preget av protein og energibarer fra Multipower, Redbull, Multipower energidrikke og drytech, men det ble også flere «pit-stopper» på bensinstasjoner for å få påfyll med kaffe, burn, hamburger og pommes frites. Siden vi alltid hadde med oss sekk var drikken fordelt i flasker med vann og flasker med energidrikke. På grunn av det noe kaldere været enn forventet ble det derimot konsumert mye mindre drikke en beregnet, men ingen fikk noe problemer med mat- eller drikkeinntaket underveis. All drikke som ev. måtte blandes ut eller påfyll av mer drikke ble gjort på de Norske vandrerhjem med meget god service!

Hvordan påvirker aktivitetsmengden og søvnen prestajonen?

Ved en slik utmattelse og konstant aktivitet vil man stadig føle seg tryggere på egen prestasjon, være litt mindre årvåken og dermed ta mindre forholdsregler. Ved tidligere eventer har dette resultert i en knust hjelm, ødelagte klær, forstuete håndledd og armer samt oppskrubbede knær, lår og romper. To stykker forverret også skader fra tidligere og den stadig påkjenningen på kroppen gav også noen belastningsskader på håndledd, albuer og knær. Det sistnevnte var aktuelt også for tre av årets deltakere, men det ble derimot ingen stygge fall av noen sort. Søvnmangel ble rett og slett taklet på en mye bedre måte enn tidligere og meldte seg svært sjeldent!

Siden søvnen ble minimal var det allikevel situasjoner hvor man sovnet mens man var i aktivitet. Det hendte derfor at personen foran deg skjente litt til siden mens han gikk eller syklet. Plutselig kunne man også se at noen hadde lagt seg ned for å sove, mens man tok en do-pause.

Ble det noen problemer med utstyret eller samarbeidet underveis?

På en slik type event kreves svært mye utstyr, både til selve gjennomføringen og til personellet rundt. Vi var ekstremt heldige med alt av utstyr og erfarte ingen problemer. Spesielt utmerket rulleskistavene seg å være ekstremt bra og bekledning var helt perfekt uansett vær. Samtidig hadde vi med et meget omfattende medic-kit der krem, bandasjer, plaster og sportsteip ble hyppig brukt. Kanyler er også et fantastisk redskap for å få bukt med vannblemmer. Av drikke hadde vi med nesten 400 flasker, samt energipulver og i tillegg hadde vi nærmere 200 sjokolader!

Vi hadde en følgebil gjennom hele opplegget og uten den, i tillegg til venner som stilte opp hadde aldri dette vært mulig. Samtidig skylder vi sponsorer en stor takk for deres engasjement og hjelp underveis, og dette støtteapprat kunne vi ikke vært for uten.

Når man er fire stykker sammen hele tiden, ser de samme ansiktene hele tiden og hører den samme tørre humoren spør man seg selv hvordan samarbeidet blir etterhvert. Som lagleder og planlegger var jeg veldig opptatt av at alle skulle få ytre sine meninger slik at vi sammen kunne ta en avgjørelse. Følgepersonene gjorde også en fantastisk innsats denne gangen og en stor takk til dem!

Hvordan var hygienen underveis og hvordan tørket vi klær?

6 døgn uten noen form for tak over hodet fjerner også mulighetene for dusj og ordentlig hygiene. Vi hadde derfor med ekstra mye klær og brukte ledige stunder til tannpuss og påfyll av ny deodorant. Når klærne ble våte så måtte de selvfølgelig tørkes. Derfor hadde vi hengt opp klessnorer i bilen og varmeviftene stod ofte på fullt. Det var med andre ord ikke noe uvanlig syn å se sjåførene henge utenfor vinduet mens de kjørte.

Hva for noen tanker sitter vi igjen med etter et slikt opplegg?

Turen, eventen, multi-sport opplegget er lagt bak oss og det er blitt utarbeidet noen tanker rundt dette. Hva er motivasjonen for å gjennomføre noe slikt, og hvorfor? Hvorfor man når og ikke når målet, og hvem sitt mål er dette?

Mitt favorittsitat er “Who Dares Wins”, fritt oversatt; “Den som intet våger, intet vinner”. Det er ikke slik at uansett hva man forsøker seg på så vinner man, men det bør være et grunnleggende prinsipp bak det man har satt seg som mål. Det bestemmer derimot ikke hvilke mål man setter seg, hva man har i fokus for et slikt opplegg. Fokus og holdningene man har til de ulike utfordringene er det som vil bestemme suksessen av gjennomføringen. For nettopp dette danner fundamentet bak mitt favorittsitat. Det handler nemlig om å kunne se utfordringene og møte de med godt mot, å våge, å ville, å handle. Dette gjenspeiler hele adferden til en person, og hvilken livssituasjon man setter seg i avhengig av hvordan man klarer å takle de daglidagse utfordringene. Kanskje dette er noe av motivasjonen; “å takle hverdagen bedre?” Man kan nemlig alltid sammenlikne med noe som var mer utfordrende.
“Ability is what you’re capable of doing. Motivation determines what you do. Attitude determines how well you do it” Lou Holtz

Motivasjonen følger et mønster likt bølger. Den kan være ekstremt sterk, å velte enhver utfordring, eller den kan være langt nede og det kan virke langt opp til neste bølgetopp. Man klarer ikke å ri på bølgen hele veien, men gjennom grundig planlegging, god støtte fra personellet rundt seg, og sine gode venner skal det mye til for å ligge mellom to bølgetopper. Hvis så skjer, er man selv ansvarlig for å snu fokuset vekk fra hva som faktisk plager en, og heller fokuset på hvorfor man lar seg bli plaget. For det er faktisk en deilig følelse og slite seg ut, både fysisk og mentalt. Å forsøke å nå mål som man i utgangspunktet var usikker på om var mulig.

I motivasjonen for dette opplegget var, fra mitt synspunkt, og kunne se hvordan dette laget var aktuelt for internasjonale konkurranser samtidig som jeg ville teste opplegg jeg allerede hadde gjort i en større sammenheng. Da dette også innebærer ekstremt mye ubehag, vil følelsen av å gjennomføre noe slikt enda større. Jo verre nå, jo bedre etterpå.

Å gå opp sine egne spor, og gripe mulighetene man har til rådighet er sentralt i en slik planlegging. At ikke alt går som planen er samtidig nyttig erfaring å ta med seg videre, og jeg er sikker på at alle som noe gang har forsøkt ikke alltid har mestret. Slik er det å tre inn i det ukjente, men det handler allikevel om å sette seg et mål og forberede seg for enhver utfordring som måtte dukke opp.

Takker nok en gang sponsorene for at dette ble mulig.